I dag skjedde noe som også har skjedd før. Jeg hater det, eller jeg hater det vel egentlig ikke, jeg bare liker det ikke, eller er det kanskje det at jeg ikke liker at det skjer meg da. La oss se for oss et scenario hvor jeg går ut av bussen fra skolen og går til bussholdeplassen hvor jeg tar bussen hjem fra. Og etter å ha stått der peacefully i 2-3 minutter og fortsatt står og venter på bussen kommer det en jente sprettendes opp.
“Okei” tenker jeg, “Ikke døm folk før du har hørt dem snakke i hvertfall, kanskje det ikke er så ille” fortsatte tanken min.
Så kommer jenten som virker litt usikker, men samtidig egentlig virker det som om hun kjenner Drammen godt, hun virker ikke utrygg på hvor hun er hen, eller hvilken buss hun skal ta, men kanskje samtidig ikke.
“Hei! Ehm atte, kan jeg spørre deg om noe?” sier hun uten å egentlig gi meg sjansen til å svare, og hun bare fortsetter med et stort vimsete smil “Attee jeg skjønner ikke helt de greiene her liksom” så smattet hun, slik som noen mennesker her i verden har en tendens til å smatte unødvendig på slutten av en setning når de skal fortelle noe “Jeg skjønner liksom ikke om dette betyr om den går 1635 eller hva det egentlig betyr?” sier hun og ser litt ut som en hjelpesløs valp med et smil.
Så forklarer jeg henne mens jeg viser på tabellen “Ja, det betyr at den går 35, mens den (17|05) betyr at den går 5 over hel” og på slutten forsøker jeg å presse frem et falskt smil i det minste. Det er kanskje ikke like lett når du har vært på skolen fra 08.00 – 16.10 (og vi sluttet relativt tidlig).
Så spør hun meg hvor mye klokken er mens hun ser på klokken til monitoren rett over meg og mens jeg tenker at det var et dumt spørsmål sier jeg “Altså, det står over der liksom, 16.24″ så tar jeg opp mobilen min og sjekker at den går rett, og tenker at det var kanskje tilfellet “Og den er faktisk 16.24.”
(Ja, jeg er et av dem som sier seksten tjuefire, kanskje litt forvirrende men)
Og jenten hopper nesten og stråler glede som et lite barn på julaften og bare “ÅH så bra, det betyr at det bare er 10 minutter til bussen kommer, DET er jo ikke lenge til!” så spratt hun bort, mens jeg tenkte “Wtf, 10 minutter kan være ganske lenge noen ganger, men ok.”
Men hun er sikkert koselig, jeg er bare ikke vant til sprettende kaniner som spør meg om busstabeller.
Har du opplevd noe sånt?
